7 år!

Hvor i all verden har tiden blitt av? Tenk at mitt lille trilledyr har blitt hele 7 år gammel.  Det er egentlig ganske uforståelig. Men heldigvis er det ingen som har fortalt Rina akkurat dette. Hun er fremdeles like leken, morsom og rar som da hun var unghund. Og jeg håper at jeg får beholde henne i mange, mange år enda. Og jeg priser meg lykkelig at Hanna insisterte på at jeg måtte ha en valp fra Faunas siste kull, kan rett og slett ikke forestille meg et liv uten denne fine, snille, smarte hunden min ❤

Dagen ble feiret med kylling og godbitsøk. Det var noe dyret satte pris på, spesielt siden hun har løpetid (note to self: startet den 1. september), så hun er mest opptatt av intimhygiene, kos, mat og søvn.

Og sånn apropos løpetid. Rina løper med cirka 13 måneders mellomrom, rare urhunden min, og gullfiskhukommelsen min klarer aldri å huske hvor rar hun blir de siste par dagene før løpetiden. For noen dager siden var vi nemlig på vår faste kveldstur. Siden det var en utrolig fin solnedgang, tok jeg frem mobilen for å ta bilder. Båndet til Rina hadde jeg rundt håndleddet mens jeg prøvde å holde mobilen i vater.

Jeg rakk å få tatt bildet over før Rina, som lenge satt fint ved siden av meg, reiste seg, snublet i en stein, ble skremt av steinen og prøvde å pile av gårde. Resultatet var at jeg tok en fin piruett og mobilen fløy gjennom luften og landet i grusen. Det hadde virkelig klikket for min ellers så sindige hund, tenkte jeg, og brølte skikkelig til. Makan til fillebikkje, liksom. Mobilen ble enda mer knust en før, så nå må jeg ha ny :/ I tillegg hadde jeg ropt så høyt at en av naboene kom kjørende ned til sjøen for å se om alt stod bra til, hahaha.

Det var først neste dag, da jeg fant bloddråper på gulvet, at jeg kom på hvor utrolig rar Rina alltid blir like før løpetiden. Godt det bare varer noen dager, for jeg hadde ikke orket å leve med en hund som bokstavelig talt er redd sin egen skygge.

Sånn bortsett fra å være i hormontåken har vi faktisk gjort litt fornuftige ting også. Blant annet har jeg begynt på et lite fri ved fot-prosjekt. Rina har alltid vært utrolig nysgjerrig, men det passer jo dårlig at hun skal sjekke ut rare gresstuster eller steiner under fri ved fot. Så nå har jeg begynt å legge ut masse godbiter der vi trener, også øver vi på at vi kan gå fint fri ved fot selv om vi går over noe så interessant som supergode leverbiter 😀 Det er allerede fremgang å spore, så jeg skal legge på flere slike forstyrrelser etterhvert.

Også har Rina fått besøk av hele tre unger denne uken. To 7-åringer og en 8-åring, alle tre har kommet innom for å få kose litt med henne. Rina synes det er helt supert, enda flere som kan kose på henne, hihi. Og de to jentene på 7 fikk seg en god latter da jeg spurte Rina «Hvor Egil er?» og hun løp inn og kom tilbake med en kose-elg 😀

I dag (eller, strengt tatt var det i går) har jeg tenkt litt vedmodig på at jeg valgte å ikke ha valper på det rare hundedyret mitt. Hun er kanskje ikke verdens vakreste groenendael etter rasestandarden, men du verden så mye positivt hun kunne gitt videre. Hun og de 5 kullsøstrene hennes er fortsatt veldig jevne, både i personlighet og utseende, de er en gjeng smarte, trenbare, arbeidssomme og skikkelig snille hunder. I kullet finnes det både en JWW og en sporchampion, i tillegg har alle bortsett fra én gått lydighetskonkurranser med bra resultater.

Jeg skulle så gjerne hatt en valp etter henne og sett de genene bli videreført. Men da vi ble informert om at faren til B-jentene hadde epilepsi, og at to halvsøstre hadde utviklet epilepsi før fylte 2 år, ble det bare sånn. Etter mange lange samtaler med flere belgereiere og oppdrettere, fant jeg og Hanna ut at vi ikke ville ta sjansen. Det viktigste er nå uansett at alle de seks B-jentene fortsatt er friske og fine på alle måter. Jeg håper vi får beholde dem alle i mange år fremover.

Oppe fra venstre: Rina, mamma Fauna, Nana, Jade, Tara og Pusu. Mangler bare bilde av Babiole.

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | 2 kommentarer

O’Happy Day

Rina plukker metallapportVi har faktisk trent litt vi. Lydighet. Sånn halvveis seriøst til og med. Og Rina ble glaaaad. Herlighet, jeg hadde helt glemt hvor gøy hun syntes lydighet er. Hun gikk og diltet spent etter meg i over 10 minutter etter treningen i håp om at jeg kanskje ville trene litt til. Om ikke det vekker treningsmotivasjonen min, så finnes det ingenting som kan få meg til å trene skikkelig igjen.

Det var riktignok bare en liten økt for oss to i hagen til foreldrene mine (de har perfekt plen til lydighetstrening). Og det var ikke akkurat planlagt.

Vi var på besøk der, også så jeg bruksmetallen ligge i kassen sammen med det andre treningsutstyret. Rina, som elsker å apportere det meste, har egentlig alltid hatt et dårlig forhold til bruksmetallen. Den triller vekk når en stakkars hund prøver å plukke den opp!!! Det er dårlig gjort. Men så tenkte jeg at det måtte være lettere for henne å ta den på fin og myk gressplen, og det hadde jeg faktisk rett i.

Først kjørte jeg en runde med rent opptak og belønning for det. Rina visste godt hva hun skulle, og plukket uten problemer. Så det endte opp med full øvelse, og fine trilledyret mitt husker akkurat hvordan dette skulle være. Hun kom inn i utgangsstilling og holdt til og med godt i apporten helt til jeg hadde sagt «Takk». Litt smårusk er det naturlig nok å ta tak i, men alt i alt skal det ikke mye til før den øvelsen kan fungere i konkurranse igjen.

Deretter prøvde vi litt innkalling med dekk, som var veldig fin. Tidligere har problemet vært at hun løper så raskt og det går et lite sekund fra jeg roper «dekk» til hun faktisk reagerer, men tempoet var mer kontrollert nå (sikkert fordi hun var noe usikker siden det var lenge siden sist), og dekken og innkomsten var fin.

Jeg testet også ut litt fri ved fot og sitt under marsj. Fri ved fot er nok det vi trener oftest når vi har sånne «tulletreninger» for moro skyld. Da pleier jeg prøve å riste henne av meg, og hun synes det er kjempegøy at jeg gjør rare ting, som å snurre noen runder, rygge mye, bråsnu, osv. Så fri ved foten så bra ut, litt ploging blir det fordi hun er ivrig. Men sitt under marsjen var knallfin. Det husket jenta 🙂

I tillegg trente vi en god runde med avstandskommandering og neseprøve. Og her er det mye å gjøre. Spesielt på avstandskommanderingen. Den må jeg nok gå helt tilbake til start med og få trent inn igjen at «stå» faktisk betyr stå og ikke «vi prøver sitt fordi belgeren har lyst til å gjøre ting så fort som mulig og ikke har tid til å høre helt etter.» 😀 En del frem- og bakdrift ble det også. Definitivt noe å gjøre inne i stuen når vestlandsværet herjer ute.

For å sjekke hvor mye hun husket av neseprøven, la jeg ut en hel drøss neseprøver på plenen, også med én med min lukt på midt i haugen. Først søkte hun fint over alle, men etter å ha søkt i noen sekunder (ja, med belger går det fort) gikk hun for en «jeg bare tar en og satser på at det er den rette». Jeg tok pinnen fra henne og sendte henne ut i nytt søk, og da fant hun den rette. Nesen fungerer godt den, men hun har ofte hastverk. Så her er det mer å jobbe mye med.

Siden vi var så godt i siget avsluttet jeg liksågodt med en liten enkeltdekk med skjult fører. Det gikk jo bra, men jeg var bare ute av syne i ca 1 minutt for å sørge for at hun lyktes. Rina syntes økten var alt for kort, hun digger å jobbe. Så om motivasjonen holder seg, blir det nok å satse mot konkurrasen igjen etterhvert. Kryss fingrene 🙂

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | 1 kommentar

Hei igjen :)

Rina går på vannet

Rina kan gå på vannet

Jeg har ikke fått tid til å trene noe særlig spor eller lydighet siden sist, men tenkte jeg skulle blogge litt likevel, sånn for å ha gjort det 🙂

I går satt jeg ute på plenen og nøt solen mens jeg børstet Rina og klippet klørne hennes. Mens hun lå der og halvsov, begynte jeg å tenke på bloggen igjen og alt som jeg ikke har skrevet om i løpet av den lange bloggpausen. Blant annet at i fjor på denne tiden var Rina på kennel for aller første gang, vel, bortsett fra flyplasskenneler. Så fant ut at jeg skulle skrive litt om hvordan det gikk.

Det var nemlig en skikkelig nervøs matmor som innså at dyret måtte på kennel ettersom så og si hele familien, slekt og venner skulle til sydligere strøk sammen. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å bruke en kennel i Bergen som jeg har hørt utrolig mye positivt om, men dessverre var de fullbooket da jeg ringte for å bestille plass i januar.
Heldigvis hadde nummer to på listen min plass.

Og da julidagen hvor jeg skulle avlevere dyret kom, var jeg rimelig bekymret. Det surret mange «tenk om» i hodet mitt, spesielt på grunn av det som skjedde med Sari da jeg dro fra henne. Men Rina virket overlykkelig over å ankomme kennelen, og forsvant med en av de ansatte uten å mukke. Det var mye verre for meg, og huset føltes så uendelig tomt da jeg kom hjem uten hunden.

Etter to herlige ferieuker var det på tide å hente dyret, og jeg var fryktelig spent på hvordan det hadde gått. Og Rina var glad for å se meg, det var hun. Hun virket skikkelig glad og fornøyd på alle måter. Det var åpenbart at hun hadde hatt det fint 🙂

Og før jeg tok henne med meg for å gå, måtte hun bare bort og kose skikkelig med en av de ansatte. I tillegg fikk jeg høre at jeg ikke trengte å bekymre meg for å sette henne på kennel igjen. Hun hadde vært en av de enkleste hundene de hadde hatt der, og gikk så fint overens med alle hundene de satte henne sammen med. Det var veldig hyggelig å høre, og jeg regner nesten med at jeg kommer til å sette henne på kennel igjen når jeg skal ut for å reise. Det gikk bra, så sant matmor bare kom over seperasjonsangsten 😉

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Jeg hadde visst en blogg…kom jeg på

«Kan vi ikke leke nå?» – Rina

Den som venter på noe godt, osv… Dessverre kan jeg ikke akkurat skryte av å ha kvalitetsstoff rede til å dele med dere. Men fant ut at jeg skulle oppdatere bloggen etter gammelt.

Her tusler og går det, egentlig er det rart hvordan dagene flyr, fylt av hverdagsrutiner forsvinner de før jeg rekker tenke så mye over det. Også jeg som hater rutiner. På tide å få gjort noe med den saken.

Rina nærmer seg styggfort hele 7 år, heldigvis er det ingen som har fortalt henne det, så hun er fortsatt den lekelystne, smårampete og veldig skjønne hunden som hun alltid har vært. Er så uendelig glad for at akkurat hun kom til meg.

Det har blitt så og si ingen organisert trening på oss det siste året, og iallfall ikke noen konkurranser. Men vi leker nå litt lydighet for oss selv, og onsdagen ble vi plutselig lokket med på sportrening. Og herlighet, jeg hadde rent glemt hvor glad Rina er i å gå spor, og ikke minst hvor flink hun er.

Siden det er år og dag siden sist hun har gått spor, ble sporet ganske kort og jeg begynte med å legge ned noen godbiter i begynnelsen av sporet. I tillegg la jeg ned noen LP-neseprøver underveis og en leke i slutten av sporet. Tipper sporet var et sted mellom 150 og 200 meter, det hadde lagt i nærmere 1 time, gikk på gress, like ved motorveien på helt ukjent sted.

Rina hadde iallfall ikke glemt hvordan det var å gå spor, og bortsett fra litt rot i starten fordi hun ble distrahert av godbitene (note to self: ikke mer godbiter i sporet), gikk hun som en dronning med nesen godt plantet i bakken. Plukket pinne kunne hun også, og hun var egentlig mer enn klar for å gå videre etter å ha lekt litt med ballen i sporslutt. Konklusjonen er at vi må trene mer spor, for dette var gøy 🙂

Og siden jeg har blitt bitt av sporbasillen, fant jeg ut at vi også må få gjort noe med neseprøven. Så nå blir det neseprøve-trening à la Hege Johnsen (iallfall etter tipsene hun ga meg), nemlig stor haug med neseprøver i gresset, og gjemme den riktige pinnen et stykke unna de andre – for så å flytte den gradvis nærmere. Ettersom Rina er like apportglad som alltid, gjelder det å minne henne på å bruke nesen straks hun ser pinnene.

Hvem vet… Kanskje begynner vi også prosjekt fellesdekk igjen? Om jeg gidder da. For jeg tenker mye på at jeg har en alt for god hund til å la henne bare daffe rundt som kose-/familiehund. Ikke at hun vantrives som det, hun har det som plommen i egget, men for en stund siden tok jeg henne på fersken da hun dro en bok ut fra bokhyllen min: «Educational Psychology». Lurer på hva hun tenkte å trene meg til å gjøre…

Vel, det får bli alt for nå. Jeg er overtrøtt og kjenner at kreativiteten har lyst til å ta overhånd 🙂 Satser på å blogge igjen om ikke så alt for lenge. Jeg må jo ha treningsdagbok om vi skal ta dette sporopplegget sånn halvveis seriøst 😉

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , | 5 kommentarer

Fremgang!

Jeg forsøker å fokusere på færrest mulig ting om gangen, og for tiden jobber vi med neseprøve og stå-dekk-kombinasjonen på avstandskommanderingen. I tillegg legger jeg inn ro-trening og forstyrrelser ettersom det passer.
På neseprøven begynner jeg å se en klar fremgang, men jeg glemmer hele tiden at jeg vil holde pinnen lenge i klasse 3. Vanligvis trener vi med nye pinner, og at jeg bare har holdt på den i noen sekunder før den legges ut. Så det må jeg huske å gjøre noe med.

Uansett, fremgang: Nå har jeg økt avstanden mellom Rina og pinnene, sånn at hun må løpe et stykke før hun skal snuse. Vi er ikke helt oppe i 10 meter enda, men det kommer seg. Hver økt begynner nå med noen neseprøver på glass, og noen liggende løst mellom glassene. Den rette pinnen er alltid på glass, og Rina får belønning når hun tydelig markerer på den riktige pinnen. Etterpå fjernes glassene, og alle pinnene ligger ute som i konkurranse. Og, bank i bordet, så langt fungerer det utmerket. Jeg pleier å sitte ute ved siden av pinnene, for å få kontrollert eventuelt kaos, og belønnet forholds vist kjapt. Men nå er neste steg at jeg flytter meg lenger og lenger vekk fra pinnene. Kanskje kommer vi i mål til neste stevne.
Det skal jo legges på en del uromomenter, som at vi har gått nesten hele programmet og akkurat hatt to apporteringer før neseprøven kommer. Men jeg fokuserer på å skynde meg sakte.

Vårt andre fokus er avstandskommanderingen. Foreløpig jobber vi kun med variasjonen stå/dekk, og prøver å få til låste bakbein selv om jeg står 5-10 meter unna. Det kommer seg også, men er langt fra perfekt. Rina har en veldig fin dekk til stå, når hun husker på hva hun skal. Men på stå til dekk pleier hun å komme noen få centimeter frem. Så nå er det tilbake til avstandsbelønning bak henne, samt gå litt tilbake for å få inn rett bevegelse.

Jeg har ikke fått tid til fellestreninger så langt denne uken, jobben begynner å ta overhånd igjen, og jeg er alt for dårlig på å takke nei til oppdrag. Men jeg håper at ro-treningen vil hjelpe litt med tanke på videre fellesdekk/sitt-trening. I tillegg må jeg få jobbet med med fri ved foten. Det er surt at den blir så dårlig i konkurranse, når hun egentlig kan så mye bedre. Vel, jeg har bare meg selv å skylde på 🙂

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Vi trener fortsatt :)

En uke har gått siden stevnet, og vi er fortsatt ivrige i treningen. Det tror jeg er rekord for de siste to årene. I tillegg til trening mandag, og fellestrening torsdag (den ble ikke spesielt effektiv, men vi møtte iallfall opp), så har det blitt en del trening i hagen og i stuen. Hagen er formet som en stor trekant, med huset og busker plassert slik at det omtrent er umulig å få trent rutesending og innkalling. Men litt får vi gjort.

Dette har vært ukens prosjekter:

  • Enkeltdekk og enkeltsitt med økende forstyrrelser. Samtidig øker jeg tiden hvor jeg det ikke skjer noe som helst. Rina både ligger og sitter trygt i hagen, selv om jeg går over henne og kaster leker rundt hodet på henne, så her hjemme går jeg fort frem. Vi får legge på fellestreninger og treninger på andre steder (parkeringsplasser og slikt). I tillegg må jeg få trent på at jeg går langt vekk før jeg forsvinner i skjul.
    Og som et sideprosjekt holder vi på å trene inn flatdekk, noe Rina synes er veldig artig, hehe. Hun ligger og logrer, og begynner å få en fin forståelse for at haken skal ligge i bakken.
  • Fri ved fot – jeg oppdaget at det er et mønster i hvor Rina ramler ut under fri ved foten. I tillegg til at hun synes lange, rette strekk er kjedelige, tar hun seg en titt rundt på helomvendinger og vendinger under marsj. Jeg tror hun gjør det for å orientere seg på hvor vi går (litt forståelig ettersom jeg har vært kjent for å krasje inn i ting under fri ved fot), men det skal helt vekk.  Så for tiden går jeg i sirkel :p
  • Sitt under marsj er forsåvidt grei. Hun setter seg kjapt, der gjør jeg ikke så mye mer. Men vi jobber med at labbene skal være helt i ro uansett hva jeg finner på.
  • Innkalling – Repeterer den av og til, spesielt med belønning bak henne. Så håper jeg at den holder seg.
  • Rutesending – Det går fort unna med Rina, og jeg sliter ofte med å holde følge. Så jeg har begynt et prosjekt for å få inn en god bråstopp, uansett hvor hun løper. Men den eneste løsningen jeg ser, er at jeg må få dempet tempoet hennes litt, og gjøre henne vant til å virkelig bråstoppe på kommando. Jeg kaster ball, og brøler «STÅ» (naboene tror nok at det har klikket for meg :p), så får hun «værsågod» når hun bråstopper. Og jeg varierer om hun får henge ballen jeg kastet, eller om hun får belønning fra meg. Rina synes at dette er vanskelig, men hun tar poenget fort. Jeg tror at vi begge har godt av å jobbe litt med selvbeherskelsen 😉 I tillegg er dette en fin øvelse for meg. Nå får jeg sett veldig godt hvor hun stopper i forhold til hvor jeg kommanderte.
  • Apportering – Selve apporteringsbiten (både metall og hopp over hinder) fungerer veldig bra. Jeg har kjørt noen runder med opptak, og de er fine. Så jeg tror hun bare var litt uheldig med opptaket søndagen. Prosjektet nå er å få bort tyggingen. Hun begynner å tygge idet hun er en meter eller to foran meg, og snur apporten noen runder i munnen på veien inn. Så holder hun fast mens hun venter på avlevering. Og det er ikke «tygg»-tygging, hun skifter rett og slett grep. Jeg tror det kommer av at hun konsentrerer seg veldig om å komme på plass, så jeg har nå tatt noen økter hvor jeg belønner idet hun er på vei tilbake til meg. Så langt ser det ut til å fungere.
  • Neseprøve – Nå har jeg flyttet glassene ut, og trener alltid neseprøve like etter noen økter med apportering. Ettersom jeg har knust et par av glassene, har jeg nå 4 glass med pinner i, også legger jeg urørte pinner mellom glassene. Til sammen blir det 9 pinner ute, og Rina har vært veldig flink. Hun rører ikke pinnene som ligger løse, og markerer sikkert på den rette pinnen. Jeg skal skynde meg sakte, og håper at vi har denne øvelsen i boks til neste stevne (det blir trolig i slutten av mai).
  • Avstand – Dette er stueøvelsen vår, og det går veldig seint på frem. Tålmodighet er vel stikkordet, selv om både jeg og Rina mangler akkurat det 🙂
  • Helhet – Det eneste jeg ikke har fått trent noe særlig på, er å strekke tiden mellom belønning. Altså å ta to-tre øvelser på rad før Rina før belønningen sin. Jeg har riktignok vært flinkere til å bruke avstandsbelønning, men jeg må bli mye flinkere til å variere hvor lenge vi trener før Rina får belønning. Og jeg må huske å gi lovlig konkurransebelønning før hun får «værsågod» og leke/godbiter.

Puh, det er mye å gjøre. Men som sagt, det blir trolig nytt stevne i slutten av mai. Jeg er usikker på om jeg skal delta på stevnet på Voss, eg tviler på at fellesøvelsene vil være sikre nok til den tid. Det er veldig langt å kjøre bare for et treningsstevne, spesielt når det skal være et par uoffisielle stevner og et par offisielle stevner i Bergen. Så jeg tror neste offisielle stevne blir Belgerklubbens kveldsstevne den 27. mai, dersom det ikke blir avlyst. Oppfordring til alle som måtte lese dette: Meld på til det stevnet 🙂
Og det kommer et uoffisielt kveldsstevne den 15. mai, som vi skal på. I tillegg er det tre stevner i juni. Så vi får nok å gjøre.
Toppen av lykke er at vi har fått plass på kurs med Synnøve Matre, noe jeg gleder meg veldig til. Og nå ser jeg at jeg skal være hos mine foreldre om 3 minutter (de bor 10 minutter unna *kremt*), så det var slutten på dagens surr fra meg.

 

Publisert i Hundetrening, Lydighet, Trening | Legg igjen en kommentar

Trening

I dag har vi fått en veldig trivelig treningsøkt i godt selskap. Etter kurset (husket jeg å nevne at vi har vært på kurs? Nei… Hjelpes, jeg må blogge om kurset så jeg husker alle tipsene vi fikk!) og helgen har vi fått flere nye treningsvenner, og det hjelper på motivasjonen og treningsgleden. De siste dagene har jeg nesten gått rundt i en lykkeboble, fordi det er så kjekt å se andre glede seg over lydighet og å se de gjøre det bra. Da er det jo ekstra kjekt at de har lyst til å trene litt sammen med oss. Så fremover kommer det til å bli mange treninger. Jeg skal rett og slett ta meg tid, selv om jeg egentlig ikke har tid til overs 🙂 Jeg har nesten lyst til å sette lydighetsmål, men skal styre meg for å ikke dempe gleden.

I dag var vi på første trening, denne sammen med to trivelige groenendael-jenter og deres eier. Og de var riktig flinke, så det skal bli artig å se hva de får til i fremtiden.
Rina var veldig glad for å være tilbake på banen der konkurransen hadde gått, og hun hadde litt høye forventninger. Så jeg benyttet en stund til å bare sitte på banen og kose med henne, selv om både rute og leker var fremme.

Først begynte vi med en liten oppvisning, hvor vi gikk gjennom de fleste øvelsene i klasse 1. Jeg glemte å vise stå under marsj, men det var en kjekk liten gjennomgang for oss, ettersom det programmet er mye kortere enn det vi er vant til.

Stikkordet for dagens trening var rett og slett «ro.» Vi fikk trent både fellesdekk, og Rina så veldig trygg ut der hun lå. Jeg velger å gå langt tilbake i treningen, og stod riktignok bare på noen få meters avstand. Men det var en helt annen ro over henne enn det har vært tidligere. Nå skal jeg ta små steg videre, og jobbe for å virkelig få en sikker dekk. Noe av det som inspirerte med dagens treningskompiser var at de egentlig er NRH-folk, og i NRH har de et litt annet syn på og bruk av nettopp dekk og bli. Under søk må føreren gjerne gå inn i en hytte for å se etter folk, og da er det viktig at hunden kan ligge i dekk utenfor, og at hunden alltid skal føle seg trygg når den blir lagt ned sånn. Så jeg tenker å benytte meg litt av den tankegangen når jeg trener alene. Rina skal kunne legges ned ute, overalt, og være vant til at det er trygt og at jeg kommer tilbake. Det blir rett og slett en utfordring for meg å kombinere dekk med både turer, besøk, og alle andre hverdagssituasjoner.
Jo, glemte nesten helt at det blåste så veldig at hundene holdt på å blåse overende der de lå, hehe. Vi fikk nok forstyrrelser fra både vindkast og en presenning som blafret i vinden.

Vi fikk også trent på enkeltsitt med forstyrrelser. Rina var litt opptatt av hva de andre holdt på med, spesielt da de lekte med ball, men hun hadde potene i ro. Jeg jobbet også litt med å gå rundt henne mens hun sitter, for da flytter hun ofte på frembeina.

I tillegg jobbet jeg med fri ved fot med forstyrrelser, og med spesiell fokus på å gå lange, rette, kjedelige strekk. Rina var helt med i dag, ploget litt i starten, men gikk seg fint ned. I dag mistet jeg henne ikke slik som på konkurransen. Så her er det bare å pøse på med forstyrrelser og kommandering. Jeg øyner et lite håp for denne øvelsen. Jevn trening skal visstnok hjelpe 😉

Selv om Rina har en innkalling som er kanonbra, så valgte jeg å kjøre en gjennomgang av den også i dag. Jeg har ikke tenkt å la den forfalle, og det så veldig bra ut 🙂

Vi var så vidt innom både avstandskommandering og rutesending. Men siden det blåste så veldig, fikk jeg ikke brukt musematte på ruten, og hele ruten blåste til slutt bort. Vi får ta det igjen når vinden har løyet.
Jeg har forresten satt som mål at vi en dag (dette vil ta tid og mye trening) skal få like vakker avstandskommandering som Skoj (til Niina Svartberg) har i denne videoen. En vakker dag…

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar